Bildesensor guide

Det blir tatt færre og færre bilder på film, og i fremtiden vil filmen forsvinne helt fra forbruker markedet. Men noen av filmformatene fra tiden med film baserte kameraer vil fortsatt henge ved og er viktig for å forstå digital fotografering. Billedsensor-størrelser orienterer deg nemlig etter de gamle filmformatene og tilsvarende betegnelser gjør det lettere å innordne bildesensor størrelsene og for å angi brennvidde på objektivene.

Allerede i filmens tid var forskjellige opptaksformater vanlig – fra 8 x 11 mm formatet (forbundet med Minox og de berømte spionkameraer) og opp til forskjellige storformater (planfilm opp til 50 x 60 cm).

I 1925 kom Leica, som var utviklet av Oskar Barnack, på markedet. Det var det først suksessfulle kamera til 135-film - og hadde 135-formatet 24 x 36 mm. 135-filmen begynte sin suksesshistorie med kameraer fra Leitz (Leica) og Zeiss (Contax) og ble også brukt i utallige SLR-kameraer. Den blir betegnet som 135-format, men kalles også 35-mm-format. Sidstnevnte betegnelse leder tilbake til bredden på filmrullen, som er 35 mm (24 mm bred pluss de perforerede områder på filmens høyre og venstre side). 24 x 36 mm store bildsensorer i D-SLR-kameraer blir riktignok ikke betegnet som 135-sensor eller 35-mm-sensorer. I stedet betegnes de som fullformat bildesensorer.

I 1996 forsøkte noen film- og kameraprodusenter å innføre et nytt filmformat på markedet: APS. Bokstavene står for "Advanced Photo System". Filmen er kun 24 mm bred, er uten perforering og er utstyrt et magnetspor, som lagrer meta data for bildene. Lagring av meta data, som tidspunkt og dato, har naturligvis ingenting med digitalfotografering å gjøre. Digitalkameraet kom litt senere inn på markedet, men i en periode hvor APS kameraet og digitalkameraet levde side om side var det litt forvirring om de ulike teknologiene.

Et fremskritt ved APS-formatet var at man kunne ta opp bilder på negativet i tre forskjellige størrelser.  Å bytte mellom formater var mulig på en og samme film – og var i grunnen ikke et egte formatskifte. Bildet ble alltid tatt opp på negativet i formatet 16,7 x 30,2, som svarte til det såkalte APS-H-format (sideforhold 16:9). APS-C-formatet (16,7 x 25,1 mm, sideforhold 3:2) og APS-P-formatet (9,5 x 30,1 mm, sideforhold 3:1) ble registreret som et ønske på magnetsporet og fremstilt i fotolaboratoriet ved hjelp av utsnittsforstørrelse.

APS overlevede ikke, men det gjorde formatbetegnelsene. Sensorer i størrelsen omkring  23 x 15 mm blir i daglig tale betegnet som APS-C-sensorer, en betegnelse, som Canon benyttet for sine "små" sensorer . For et par andre Canon modeller (EOS 1D-serie) finner vi 28,7 x 19,2 mm store sensorer. De betegnes som APS-H-sensorer, noe som skaper litt forvirring siden de også ha sideforholdet 3:2 (og ikke 16:9, se ovenfor).

På det profesjonelle plan finner man såkalte mellomformat bildesensorer. Denne betegnelsen kan også føres tilbake til filmens æra. Filmrull 120 og også den lengere verjonen Filmrull 220 var 6 cm bred og haddde ingen perforation. Negativene eller Diasene var 56 mm brede. Lengden var 42 mm (format 4,5 x 6 cm), 56 mm (format 6 x 6 cm), 69 eller 72 mm (format 6 x 7 cm, også kjent som idealformatet) og 89 mm (format 6 x 9 cm). Alle disse formatene ble innordnet under betegnelsen "mellomformat". Mellomformatsensorer finnes for eksempel i størrelsene 33 x 44 mm eller 36 x 48 mm.

Bildesensorer til 4:3 formatet. Systemet har ikke noe tilsvarende format i filmsektoren, men baserer seg på en størrelsesangivelse du finner igjen i gamle bilderørs TVer.

I forbindelse med bilderørs TVer ble diameteren på vakuumrøret i tommer angitt som størrelse. Den lysfølsomme flate i røret var naturligvis mindre. Den var ca. 2/3 av rørdiameteren. Da vakumrøret ble avløst, beholdt man de gamle rørmålene for å bedre kunne sammenligne ulike størrelser. Et "bilderør-tomme" er altså ikke 25,4 mm lang som er det riktige målet på en tomme, men kun ca. 17 mm. Et 4:3 rør hadde alstå en flate med en diagonal på ca. 22 mm( som tilsvarer ca. 2,6/3 riktig tomme) til prosjektering av bilder.

Tilsvarende ble bildesensoren i det nye systemet, som har en effektiv flate på 17,3 x 13 mm og dermed en diagonal på 21,6 mm, betegnet som sensor av typen 4:3. At 4:3-sensoren har et sideforhold på 4:3, har dermed ingenting betegnelsen å gjøre.

Angivelse av størrelsen i "bilderørs-tommer" er også vanlig på kompaktkameraer, men bildesensoren i denne type kameraer er betydelig mindre enn APS-C eller 4:3 brikker. Anvendte størrelser er 1/1,7“ (7,6 x 5,7 mm), 1/1,8“ (7,18 x 5,32 mm) eller det enda mindre - 1/2,5“ (5,76 x 4,29 mm). Prøv å sammenligne dette med neglen på lillefingeren. Du vil bli overrasket!

Sensorerne finnes ikke kun i forskjellige størrelser, men også i forskjellige sideforhold. Ved fullformat- og APS-C-sensorer er den lange side med faktor 1,5x lengere enn den korte siden. Sideforholdet er altså 3:2 som ved 135-filmen. 4/3-sensorer og bildesensorene i de fleste kompaktkameraer har et sideforhold på 4:3 og er dermed tettere på en kvadratisk form og utnytter objektivets bildekreds bedre. Dette vil vi komme nærmere inn på senere.

Visste du ...
... at det i Norge i 2007

• ble solgt omkring 500.000 digitalkameraer, en økning på 19% i forhold til 2006
• SLR kameraets andel av dette lå på omkring 80.000, en økning på vanvittige 63% fra 2006. 

... og at det i samme tidsrum ble solgt..

• omkring 1000 analogkameraer til film.

Kilde: IKT-NORGE v/ fotorådet